Departementenes Digitaliseringsorganisasjon (dio)

DIO fremstår som et tydelig eksempel på hvor galt det kan gå når en organisasjon forsøker å selge et glansbilde uten å ha grunnlaget på plass. Ledelsen bruker enorme mengder tid på visjoner og selvpresentasjon, mens det som faktisk skjer i organisasjonen, verken adresseres eller kommuniseres. Beslutninger og prosesser hemmeligholdes, og det finnes ingen reell transparens mellom ledergruppen og linjen. Det som rapporteres oppover, har ofte liten eller ingen rot i virkeligheten, og svært få ledere tør å si fra om de faktiske utfordringene. Det viktigste virker å være å fremstå som “flinkest i klassen”, ikke å sørge for at ansatte har det de trenger for å gjøre jobben sin.

Samtidig styres prosjekter og programmer i stor grad av konsulenter, som får bruke ressurser på et nivå som virker helt ute av kontroll. Faste ansatte blir stående igjen med lite innflytelse, uklare prioriteringer og en arbeidshverdag som tappes for motivasjon. Konsulentene setter retningen, mens fagmiljøene som senere skal drifte løsningene, holdes på utsiden.

Lønnssituasjonen gjør det hele verre. Nyansatte får betydelig høyere lønn enn erfarne medarbeidere, og når man tar det opp, møtes man med beskjed om å bytte jobb dersom man ønsker forbedring. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn en total mangel på respekt for innsats, erfaring og lojalitet.

DIO snakker varmt om innovasjon og modernisering, men klarer verken å skape forutsigbarhet, rettferdighet eller et arbeidsmiljø preget av tillit. For ansatte som ønsker reell påvirkning, faglig integritet og en arbeidsgiver som verdsetter dem, fremstår DIO som et sted man bør tenke seg nøye om før man søker seg til.

Da har det gått litt over ett år siden DIO ble opprettet. Jeg har gitt det en sjanse ettersom det er et nytt departement. Hvis du er ute etter en plass du kan påvirke, lære mer, få utfordret deg, støtte fra ledelse og endring er ikke DIO en plass du bør jobbe.

Det blir ansatt mellomledere i både øst og vest, det er flere innleide konsulenter enn faste ettersom de ikke kan tiltrekke ønsket erfaring og kompetanse med lønn eller vilkår. Dette skaper en stor misnøye blandt de faste ansatte som kom over fra JD, UD og DSS Både når det kommer til lønninger og muligheter.

Ledelsen som er der er verken endringsvillige, forståelsesfulle eller motiverende, og i de fleste ledd er de fra tidligere DSS. Man får ikke utviklet seg i noen retning og muligheten til å påvirke beslutninger som kan ha innvirkning på både arbeid, arbeidsmengde og brukere eksisterer ikke.

Derimot så skrytes det oppover og settes hårreisende frister på prosjekter som er ekstremt vanskelig å forholde seg til og man ser at de som smisker er også de som kommer lengst, dette vil si at ledelsen bare får høre det de vil høre og ser bort i fra bekymringer som kommer fra miljø.

Lønnsutviklingen er veldig dårlig for de som er faste ansatte og har fartstid med god erfaring fra miljøene sine. Nye ledere blir ansatt med veldig høye lønninger mens de som har vært lenge i de departementene som var tidligere og har god erfaring innenfor sitt fagfelt blir nedprioritert.

Jeg ville aldri anbefalt noen å jobbe i DIO med mindre de er konsulenter, ettersom de har da muligheten til å bevege seg videre. All de gode miljøene blir nå splittet opp og man merker at vilje, arbeidslyst og moral er såpass lav blant de ansatte slik at det er flere som dukker opp og gjør akkurat det minste som er forventet av stillingen.

Har gitt det tid med tanke på nyopprettet bedrift der mange miljøer skal samles, men det er nå på tampen av ett år inn i denne såkalte foroverlente og rause bedriften som skal bli blant Norges mest attraktive arbeidsplass og det er absolutt ingenting som skjer eller noen ting som er på plass.

Arbeidsmiljøet preges i stort grad av en følelse av at man ikke lenger er ønsket, at man blir oversett eller overkjørt. Her er det prosjekter med innleide konsulenter som styrer skuta, ledelsen bare nikker med og de eksisterende fagmiljøene har ingenting de skulle ha sagt. Det er vel like mange om ikke flere innleide her nå enn fast ansatte. Felles for alle er at ingen vet hva som skjer i alle disse prosjektene, og ledelsen klarer heller ikke å formidle dette. Vi skal ha en ny plattform, men hvordan vi kommer dit er det bare noen ytterst få i toppen som vet.

Man merker det veldig godt at mange har gitt helt opp og nå kun gjør det absolutt minste de må. Det surfes, ses på video, og skulkes unna i stor stil, noen avdelinger verre enn andre, men har aldri opplevd en arbeidsplass der det er så synlig.

Det er absolutt ingen samhold eller samarbeid mellom de tidligere avdelingene fra UD, DSS, JD osv. Alle tviholder fremdeles på sine gamle oppgaver, mingler ikke sammen og er livredde for å måtte endre litt på hvordan de jobber. Men vi hadde jo ett helt seminar der vi skulle bli veldig godt kjent og ledelsen antok vel at det var nok for å bryte opp gamle barrierer.

Det er vanskelig å se hvordan dette skal bli en veldig ettertraktet arbeidsplass. Med unntak av ekstremt sentralt lokale så er det ikke mye å rope hurra for ellers. Lokalet i seg selv er trist, lite fungerende, har alt for lite møterom, arbeidsplasser og toaletter. Beige vegg til vegg teppe og veldig lite moderne.

Lønn er så som så. Enkelte tjener langt over hva de burde, andre tjener langt unner. Felles for alt er at nyansatte trumfer erfaring og oppbygget kompetanse med sin startlønn.

I DIO jobber du sammen med dyktige kolleger som har en genuin forståelse for kompleksiteten i forvaltningen. Det skaper et miljø preget av å gjøre hverandre gode og tverrfaglig samarbeid. Det kjennes meningsfullt å være del av et felles løft for bedre digital samhandling i staten. Alt i alt er DIO et sted hvor du får brukt kompetansen din til noe som faktisk betyr noe – i en organisasjon som tør å tenke nytt og utfordre det etablerte. Et pluss er svært sentrale lokaler i Oslo og muligheten for hjemmekontor, som er gull verdt for småbarnsforeldre i tidsklemma. Det er viktig å huske på at DIO er en helt nyetablert etat og det tar litt tid før kulturen har satt seg, og alle har et ansvar for å opprettholde et positivt og inkluderende arbeidsmiljø. For de som ønsker å bli med og bidra i en endringsreise med å gjøre Norge til et mer digitalisert land de neste årene, vil nok stortrives i DIO! Her vil man få muligheten til å påvirke og lære mye.

Er det en ting man kan si om DIO som arbeidsplass så er det at de tar ikke vare på de som jobber der, så lenge man ikke er en sjef/leder da. De sier selv at de skal være en attraktiv arbeidsplass, men der vil jeg si meg uenig. Har aldri før følt meg så oversett som jeg gjør her, sitter med en følelse av at jeg ikke er ønsket. Og den følelsen har jeg aldri hatt så lenge jeg har vært i arbeid, og jeg er ikke alene med denne følelsen. Er også stor skjevhet internt når det gjelder lønn. Lønnsutvikling for personer som har jobbet lenge er ikke en prioritert og man oppleve at lojalitet og lang fartstid ikke gjenspeiles i lønnsutvikling eller anerkjennelse. Nye ansatte som kommer inn, får en betydelig høyere lønn for samme ansvar og arbeidsoppgaver. Det skapes ikke den beste moralen innad av sånt. Lederne suger til seg smisk som en svamp i et badekar, og flokker rundt seg med folk som er like seg selv. Skjønner da at det ikke er mange problemstillinger på agendaen når de sitter i et gigantisk ekkokammer.

Hvor skal man begynne med denne såkalte "fremoverlente" satsingen som "skal bli den mest attraktive arbeidsplassen i staten"? Dette er det vi har hørt gjennom hele året før DIO ble opprettet. Men lite visste vi at ledelsen hadde bestemt seg for å male veggene mens huset sto i brann. Ingen plan, ingen retning. Bare høytsvevende frukt, håpløse panelsamtaler og ansettelser av enda flere sjefer som kan spille ball og snakke rundt grøten.

Man skulle tro at faktisk tjenesteleveranse ville bli satt på agendaen. At man tok seg tid til å finne ut hvordan vi kan forbedre arbeidshverdagen for dem som faktisk gjør jobben. Men det har ikke skjedd. Og jeg frykter det ikke vil skje før man barberer toppledelsen skallet og sår nytt hår med røtter i virkeligheten – ikke i visjonsdokumenter.