Granstangen Skole

Jeg har vært i arbeidslivet lenge og sett mange sider av ulike arbeidsplasser. Men aldri har jeg opplevd noe som ligner dette på Granstangen skole på Furuset. Beklageligvis på en negativ måte. Jeg brenner for menneskene – for elevene, foreldrene, og de ansatte. Det handler ikke bare om skole. Det handler om fremtiden deres. Det handler om Furuset, om å bryte sirkler av utenforskap, kriminalitet og trangboddhet. Alt starter med utdanning. Men på denne skolen ser det ut til at det budskapet har gått tapt. Ledelsen virker/er frakoblet. Elevene blir ikke satt først. Lærerne gjør jobben sin – ikke mer og det gjøres halvhjertet, det gjelder de fleste ansatte på skolen, om de er lærere eller andre ansatte. Miljøarbeiderne kjemper, men de står alene og klemt i kryssilden. Arbeidsmiljøet preges av baksnakking og manglende respekt for de lavest lønnede, som i tillegg ofte mangler formell utdanning – og nettopp derfor blir oversett, nedprioritert og dårligere behandlet. Jeg har opplevd at de øvrige ansatte inkludert meg har blitt dårlig behandlet og skjøvet til side. Nevner du et problem er det fort du som er problemet. Det pedagogiske innholdet er tynt. Elevenes behov blir ikke møtt. Og rådgivningen – som skulle vært et kompass for ungdom i en kritisk fase – er fraværende eller overfladisk. Elever opplever at de ikke blir sett. At de blir undervurdert. At de får anbefalt yrkesfag ikke ut fra egne ønsker eller evner, men fordi systemet ikke har tro på dem. Det dreper motivasjonen. Det fører til frafall. Og det er et svik. Skolens psykolog gjør en fantastisk innsats, men én person kan ikke bære et helt system på sine skuldre. Behovene er enorme, og det er på høy tid at skolen tar grep. Det trengs et helhetlig team som kan jobbe med elever og deres psykiske helse – ikke bare brannslukking, men forebygging og langsiktig arbeid. Dette er en bønn. Et rop om at noen tar ansvar. At dette ikke nok en gang feies under teppet. Elevene våre på Granstangen skole fortjener bedre...