Tednebakkane Omsorgssenter

Det oppleves som mange ansatte strekker seg langt for å gi gode tjenester og sikre at pasientene har det bra. Det er utrolig mange dyktige og engasjerte folk her, og det er nettopp det som gjør dette vanskelig å skrive.

Samtidig er det en tydelig følelse av at det er den ekstra innsatsen som får driften til å gå rundt.

Over tid kan arbeidshverdagen oppleves som tung å stå i. Det snakkes mye fra ledelsen om samarbeid og involvering, men i praksis oppleves det som at beslutninger allerede er tatt. Det gjør at man kan kjenne seg lite hørt, og ha liten mulighet til å påvirke det som skjer i arbeidshverdagen.

Informasjon og prosesser kan være uklare, og det gjør det vanskelig å forstå hvorfor ting blir som de blir. Det skaper usikkerhet og en følelse av avstand mellom ansatte og ledelse.

Det som blir sagt ifra om, blir ikke alltid fulgt opp på en måte som fører til endring.Å ta opp utfordringer kan oppleves som å ikke bli tatt på alvor, eller å bli overkjørt. Det kan også oppleves som at utfordringer blir bortforklart, og at ansvaret i praksis legges på ansatte i stedet for å jobbe med årsakene. Dette har ført til en kultur der ansatte blir mer stille og lar være å si fra om forhold som egentlig burde være trygge å melde. Kommunikasjonen fra ledelsen oppleves til tider som lite åpen, og det gjør det vanskelig å kjenne på tillit.

Det mest krevende er forskjellen mellom ønsket om å gjøre en god jobb og de rammene man faktisk jobber innenfor. Over tid tærer dette på både motivasjon og arbeidsglede.

Samtidig har jeg over tid kjent på at håpet for denne arbeidsplassen har blitt mindre, og det kjennes utrolig trist spesielt fordi dette egentlig er en plass med så mange dyktige mennesker.Dette er en arbeidshverdag jeg tror mange vil kjenne seg igjen i,det er vanskelig å se at blir bedre uten reelle endringer.

For meg er det ikke lenger mulig å bli.Jeg takker for meg og de fine folkene som jobber der og ønsker dere lykke til. Her må det store endringer til

Innlegga som er publiserte, teiknar eit negativ bilete av ei leiing som korkje lyttar, handlar eller legg til rette for utvikling. Det er sterke påstandar – så sterke at eg må stille spørsmålet:

Er vi på same arbeidsplass?

Som tilsett ved Tednebakkane omsorgssenter, med fleire års erfaring frå det daglege arbeidet, kjenner eg meg ikkje att i denne framstillinga. Etter mi vurdering er ho både unyansert og misvisande. Mi erfaring er at leiinga er til stades, tek tak i utfordringar og arbeider aktivt for utvikling. Skulle vert tilstades for mange år sidan. Det siste året har ein sett fleire konkrete tiltak: auka stillingsprosent, betre tilrettelegging for kompetanseheving, oppgradering av utstyr og uteområde, samt fleire møteplassar for fagleg og sosial utvikling. Dette er ikkje teikn på passivitet, men på ei leiing som ønskjer framgang. Samtidig må vi våge å stille eit viktig spørsmål: Ligg ansvaret berre hos leiinga – eller har vi som tilsette også eit ansvar for arbeidsmiljøet? Som helsepersonell har vi eit felles mål: pasientane sitt beste. Det krev samarbeid, respekt og vilje til å bidra. Kvar dag blir det lagt ned ein stor innsats frå tilsette på alle nivå – ein innsats som fortener ei meir balansert framstilling. Kritikk kan vere nødvendig, men han bør vere sakleg og bidra til løysingar – ikkje til å skape eit einsidig negativt bilete. For mi eiga del er konklusjonen klar: Eg kjenner meg ikkje att i kritikken.

Eit godt sitat på slutten:

«Ein er tilsett – ikkje innsett.»

Tednebakkane Omsorgssenter som en gang var en trygg og god arbeidsplass, jeg  oppleves i dag som preget av en lukket, lite tilgjengelig og autoritær ledelse. Ansatte blir i liten grad hørt, og behov for støtte og veiledning blir ofte avvist. Situasjonen er så alvorlig at jeg ikke ønsker å jobbe her lenger. Dette er ikke tilfeldig – det er en direkte konsekvens av dagens ledelsesstil og mangel på respekt for de ansatte. Når kompetente medarbeidere ønsker å forlate arbeidsplassen, er det et tydelig signal om at noe er fundamentalt galt. Dette kan ikke fortsette. Det er behov for åpenhet, endring og en ledelse som tar ansvar for arbeidsmiljøet og de ansatte.

STILLHET VIL BARE FORVERRE SITUASJONEN .

Jeg har jobbet på Tednebakkane omsorgssenter siden huset var nytt for 23 år siden, og synest det er en fantastisk arbeidsplass. Jeg hadde ikke jobbet her i så mange år om det ikke var en god arbeidsplass med flotte kollegaer. Jeg kjenner jeg blir lei meg når jeg  leser kritikken av Tednebakkane, noe jeg ikke kjenner meg igjen i. Tvert imot så opplever jeg at arbeidsmiljøet jevnt over er bra, og at ledelsen er lydhør for konstruktive tilbakemeldinger.

Ingen er fritatt fra å jobbe for et godt og inkluderande arbeidsmiljø, verken de som har lagt igjen kommentarer her, vi som mener Tednebakkane er en flott arbeidsplass eller ledelsen.

Arbeidsmiljøet preges av svært svakt lederskap. Det er liten toleranse for uenighet, og ansatte som uttrykker kritikk eller varsler om problemer risikerer å bli satt til side eller frosset ut.

Kommunikasjonen fra ledelsen er mangelfull og lite transparent. Informasjon holdes tilbake, og ansatte opplever at forklaringer og begrunnelser endres eller motsies over tid.

Det er også et tydelig fravær av faglig ledelse. Ansatte får ansvar uten tilstrekkelige rammer, strukturer eller etablerte rutiner. Når systemer ikke fungerer, blir ansvaret i stor grad lagt på den enkelte medarbeider i stedet for at ledelsen tar ansvar for organisering og forbedring av arbeidsprosesser.

Samlet sett skaper dette et miljø med lav tillit til ledelsen og begrenset rom for faglig utvikling eller åpen dialog.

Arbeidsplassen blir styrt med jernhånd. Det har ingenting å si om du har rett eller tar feil, er skyldig eller uskyldig, hånden kommer når du minst venter det. Og denne kommer ofte! Jeg tror ikke ledelsen, eller noen i kommunen, vet hva kunnskapsbasert praksis dreier seg om. Tiltak blir iverksatt i hytt og pine uten kartlegging, planlegging, medvirkning, oppfølging eller evaluering i etterkant, og har i hvert fall ingen faglig forankring. Kan ikke anbefale, med mindre du har en veldig lang tunge...

Det jeg opplever og har observert, gir et svært uprofesjonelt inntrykk av arbeidsplassen. Ledelsen tar ikke klager eller innspill fra ansatte på alvor. Når folk forsøker å si ifra, blir de enten ignorert eller møtt med liten vilje til endring. Dette skaper en opplevelse av at ledelsen ikke lytter eller handler når problemer oppstår. Arbeidsmiljøet er svært dårlig. Ansatte blir ofte klandret for ting de ikke har gjort, og dette skaper konflikter og mistrivsel. Situasjonen forverres av at personer som er sykmeldt likevel kommer inn på arbeidsplassen. De ender opp med å klage, kommandere og kritisere andre ansatte, noe som gjør miljøet enda mer ubehagelig. Når man er 100 % sykmeldt, skal man som hovedregel ikke være på jobb eller utføre arbeidsoppgaver, med mindre det er avtalt med arbeidsgiver og NAV. Derfor oppleves dette som både uprofesjonelt og uakseptabelt. I tillegg er det mye dømming og urettferdig kritikk på arbeidsplassen. Jeg har opplevd at gode kolleger som gjør en fantastisk innsats og behandler andre med respekt, blir møtt med grove beskyldninger. De har blitt kalt både «rasister» og «ubrukelige», uten grunnlag. Jeg har selv sett hvordan disse personene legger ned mer enn bare en jobb de gjør sitt ytterste for både kolleger og beboere. Tednebakkane burde sette pris på slike medarbeidere, i stedet for å risikere å miste dem. Det er en tydelig mangel på profesjonalitet både i samhandling, kommunikasjon og ledelse. Det virker ikke som det settes inn tiltak for å bedre arbeidsmiljøet, selv om det er åpenbart behov for det. Føler jeg jobber i en barnehage av ansatte