Universitetet I Tromsø - Norges Arktiske Universitet Uit Campus Tromsø

Ledelsen fungerer ikke, alltid usikkert hvem som har mandat til hva - de legger til mer oppgaver, kortere frister, mer belastning men ikke mere ressurser. Det må løses via fleksitid, får ikke overtid eller mulighet til å avspasere. Dermed slettes plusstimene. Varsler blir ikke behandlet eller fulgt opp, man risikerer straff for å varsle eller skrive avvik.

Etter lengre tids erfaring med Institutt for helse og omsorgsfag (IHO), har jeg kommet frem til følgende vurdering: styringsmodellen ved IHO er overmodent for overhaling og det haster dersom man ønsker å være en attraktiv arbeidsgiver for yngre mennesker med høy kompetanse.

For meg oppleves IHO som en Kafkaesk organisasjon preget av overdreven detaljstyring, autokratiske tendenser, nepotisme og en del laissez-faire-ledelse (passivitet). Det i seg selv er ikke så uvanlig, men graden av det er urovekkende. Styringsmodellen er slik jeg ser det i konflikt med moderne prinsipper for ledelse og organisasjonsutvikling.

Det er imidlertid noen lyspunkter. Arbeidsmiljøet ved de enkelte programmene kan være greit, og kontakten med studentene er utvilsomt det største høydepunktet i arbeidsdagen for mange ansatte. Hvis du liker undervisning kan også en del av jobben oppleves meningsfull.

Samtidig er det min opplevelse at styringsmodellen er lite tillitsbasert overfor medarbeidere. Det er en uhensiktsmessig detaljstyring av høykompetente folk, blant annet gjennom arbeidsplaner med bisarre "faktorberegninger". Her trengs det overhaling.

Lønnspolitikken er heller ikke et høydepunkt. Lønnsforhandlinger oppleves ofte som et spill for galleriet, og lønnen er langt under forventet sammenlignet med kravene og ansvaret. Det fremstår også ganske absurd at faglige beslutninger skal vurderes av adminstrativt ansatte. At medarbeidere blir passive, konforme og kyniske er derfor ikke vanskelig å forstå, tvert imot er det forutsigbare mestringsstragier.

Jeg mistenker at nyere generasjoner av undervisere, som kanskje har et romantisert eller glamorøst bilde av det å jobbe ved en profesjonsutdanning, ikke vil være like lojale eller kuelige som de mer erfarne underviserne. Dersom IHO ønsker å tiltrekke seg og beholde unge, profesjonelle ansatte, må organisasjonen gå noen runder med "styringsterapi".

Et flott sted å jobbe, hvor det er lett å føle seg trygg på både kolleger og ledelse. Du kan være rimelig trygg på at norsk lov følges når det kommer til arbeidsmiljø, og det er fleksitid og mulighet til å jobbe både hjemmefra og bortefra. Nærhet til barnehager om du har små barn, og veldig god bussforbindelse og bra parkeringsmuligheter.

Universitetet er i utgangspunktet en fin men travel arbeidsplass, med noe rom for fleksibilitet. På Institutt for helse og omsorgsfag virker det som om der er et «timeglass» prinsipp vedrørende at saker skal gjennom en person i administrasjonen, slik at det meste «dør hen» av de saker som ønskes tatt opp av arbeidstakerne. De nære lederne i de ulike utdanningene er ofte høyere grads akademikere som er lite kompetente helhetlige ledere; mest opptatt av forskning. De mangler som regel lederkompetanse og det å lede mennesker.

Arbeidsmiljøet kan bli dårlig siden ledere der ikke tar tak i problemene der det blir utfordringer for arbeidstakere.

Ved sykdomstilfeller så virker det som om IA avtalen ikke verdt noen ting. Gjelder bare å utfordre de syke personene enda mer, slik at dem kanskje ikke greier å stå i jobben lenger. Dernest høres ingen ting lenger. Stillhet fra ledelse fra de ulike nivåene.

Jobben er fin om man er frisk. Men man må være selvstendig og alene uansett om man møter utfordringer i arbeidet så vel som i forhold til arbeidsmiljøet, faglige momenter, sykdom eller i tilfeller der man ikke greier å stå i jobben lenger. Da blir arbeidstakerne fort glemt.