Universitetet I Tromsø - Norges Arktiske Universitet

Stor gjennomtrekk av ansatte

Utfordringer med dialog mellom ledere og ansatte

Store variasjoner i lønn mellom ansatte

Som nyutdannet fikk jeg min første jobb ved UiT i en administrativ stilling. Begynnerlønnen var god og jeg fikk mye frihet og styrte i praksis min egen arbeidshverdag. Nærmeste leder var veldig grei og hadde en støttende lederstil heller enn å detaljstyre.

Systemet opplevdes dog veldig byråkratisk og tregt, og det var viktigere å gjøre ting iht. rutiner enn å skape gode resultater, så jeg gikk etter hvert lei. Erfaringen var dog et greit springbrett til en videre karriere.

Ledelsen fungerer ikke, alltid usikkert hvem som har mandat til hva - de legger til mer oppgaver, kortere frister, mer belastning men ikke mere ressurser. Det må løses via fleksitid, får ikke overtid eller mulighet til å avspasere. Dermed slettes plusstimene. Varsler blir ikke behandlet eller fulgt opp, man risikerer straff for å varsle eller skrive avvik.

Etter lengre tids erfaring med Institutt for helse og omsorgsfag (IHO), har jeg kommet frem til følgende vurdering: styringsmodellen ved IHO er overmodent for overhaling og det haster dersom man ønsker å være en attraktiv arbeidsgiver for yngre mennesker med høy kompetanse.

For meg oppleves IHO som en Kafkaesk organisasjon preget av overdreven detaljstyring, autokratiske tendenser, nepotisme og en del laissez-faire-ledelse (passivitet). Det i seg selv er ikke så uvanlig, men graden av det er urovekkende. Styringsmodellen er slik jeg ser det i konflikt med moderne prinsipper for ledelse og organisasjonsutvikling.

Det er imidlertid noen lyspunkter. Arbeidsmiljøet ved de enkelte programmene kan være greit, og kontakten med studentene er utvilsomt det største høydepunktet i arbeidsdagen for mange ansatte. Hvis du liker undervisning kan også en del av jobben oppleves meningsfull.

Samtidig er det min opplevelse at styringsmodellen er lite tillitsbasert overfor medarbeidere. Det er en uhensiktsmessig detaljstyring av høykompetente folk, blant annet gjennom arbeidsplaner med bisarre "faktorberegninger". Her trengs det overhaling.

Lønnspolitikken er heller ikke et høydepunkt. Lønnsforhandlinger oppleves ofte som et spill for galleriet, og lønnen er langt under forventet sammenlignet med kravene og ansvaret. Det fremstår også ganske absurd at faglige beslutninger skal vurderes av adminstrativt ansatte. At medarbeidere blir passive, konforme og kyniske er derfor ikke vanskelig å forstå, tvert imot er det forutsigbare mestringsstragier.

Jeg mistenker at nyere generasjoner av undervisere, som kanskje har et romantisert eller glamorøst bilde av det å jobbe ved en profesjonsutdanning, ikke vil være like lojale eller kuelige som de mer erfarne underviserne. Dersom IHO ønsker å tiltrekke seg og beholde unge, profesjonelle ansatte, må organisasjonen gå noen runder med "styringsterapi".

Det er en statlig arbeidsplass og et universitet. Dette setter allerede noen store forutsetninger for hvordan den er som arbeidsplass. Alt går tregt, er ineffektivt og de fleste er lite engasjert. Hestehandelen man inngår ved å jobbe i staten er at man bytter ut konkurransedyktig lønn med jobbstabilitet. Vil man gi minimal innsats uten å risikere å få kjeft for det og være garantert å ikke få sparken så er det plassen for deg.

Stedet drives av tanken "frihet med ansvar". Det vil si at du stort sett får sysle med det du vil med minimal oppfølging og engasjement fra både ledere og kolleger. Så lenge du har noe fremgang i arbeidsoppgavene og ikke klager for høyt så vil ingen plage deg med noe. Ulempen er at hvis du har noe å klage på så er sjansen for at det gjøres noe med det minimal. Jada, det blir møter og referat og alle blir hørt. Kanskje blandes det inn tillitsvalgte, verneombud og bedriftshelsetjeneste. Alt i henhold lover og regler. Men det fører aldri til noe. Det er også symptomatisk for arbeidsplassen. Det er mye prat, få handlinger. Hvis det skjer noe så skjer det i et tempo som tilsvarer bevegelsene i kontinentalplatene.

Det er stor variasjon i arbeidsmengde og press avhengig av hvilken stilling du er i. Det avhenger også mye av hvilken person du er. Har du yrkesstolthet, er engasjert og vil gjøre en god jobb vil det bare legges mer og mer arbeid på deg. Dette skjer for å kompensere for de som gjør det absolutte minimum og ikke får noen konsekvenser for det. Det er mange av dem. Din "frihet med ansvar" vil fort føles som et fengsel der du drukner i arbeidsoppgaver og ansvar og "friheten" består av at du står helt alene med disse oppgavene og ansvaret uten noen livsline fra hverken ledelse eller kolleger. Blir du syk så venter oppgavene på deg når du kommer tilbake, som et anker du aldri kan slippe.

UiT er en stor arbeidsplass så det er variasjon fra enhet til enhet, men de generelle tendensene og kulturen er i stor grad den samme overalt.

Et flott sted å jobbe, hvor det er lett å føle seg trygg på både kolleger og ledelse. Du kan være rimelig trygg på at norsk lov følges når det kommer til arbeidsmiljø, og det er fleksitid og mulighet til å jobbe både hjemmefra og bortefra. Nærhet til barnehager om du har små barn, og veldig god bussforbindelse og bra parkeringsmuligheter.

Universitetet er i utgangspunktet en fin men travel arbeidsplass, med noe rom for fleksibilitet. På Institutt for helse og omsorgsfag virker det som om der er et «timeglass» prinsipp vedrørende at saker skal gjennom en person i administrasjonen, slik at det meste «dør hen» av de saker som ønskes tatt opp av arbeidstakerne. De nære lederne i de ulike utdanningene er ofte høyere grads akademikere som er lite kompetente helhetlige ledere; mest opptatt av forskning. De mangler som regel lederkompetanse og det å lede mennesker.

Arbeidsmiljøet kan bli dårlig siden ledere der ikke tar tak i problemene der det blir utfordringer for arbeidstakere.

Ved sykdomstilfeller så virker det som om IA avtalen ikke verdt noen ting. Gjelder bare å utfordre de syke personene enda mer, slik at dem kanskje ikke greier å stå i jobben lenger. Dernest høres ingen ting lenger. Stillhet fra ledelse fra de ulike nivåene.

Jobben er fin om man er frisk. Men man må være selvstendig og alene uansett om man møter utfordringer i arbeidet så vel som i forhold til arbeidsmiljøet, faglige momenter, sykdom eller i tilfeller der man ikke greier å stå i jobben lenger. Da blir arbeidstakerne fort glemt.

En mangfoldig arbeidsplass, hvor oppgavene varierer større grad enn det jeg først antok. Opplever god balanse mellom jobb og fritid, og en god kultur for å oppfordre for å prioritere begge.