Vygruppen

Kolleger er uten tvil det som gjør arbeidsdagen verdt å stå i. Det finnes mange dyktige mennesker som forsøker å skape et godt faglig og sosialt miljø.

Det som skurrer mest, er kontrasten mellom det som kommuniseres og det som praktiseres. På intranettet deles flotte ord om psykologisk trygghet, åpenhet og tillit. Når ansatte våger å si ifra om kritikkverdige forhold, blir det sjelden fulgt opp, og sakene glir over i stillhet. Etter hvert gir folk opp å si ifra. Selv når saker løftes til HR, skjer det lite. Inntrykket er at verdiene kun gjelder så lenge de ikke krever handling.

Gjennomtrekken i enkelte avdelinger er talende. Når så mange slutter av samme grunn, er det vanskelig å avfeie som tilfeldigheter. Hvis du ønsker mer drama i hverdagen, er et realityprogram et bedre valg; der får du i det minste en vei ut.

Det er synd, for potensialet er stort. Både menneskene og mulighetene finnes her. Men uten reell vilje til å omsette verdier i praksis, forblir mye bare fine ord på intranettet og i allmøter.

Hvis du trives i et miljø der psykologisk trygghet primært er et kommunikasjonsprosjekt, og hvor enkelte ledere sparker deg mens du ligger nede for egen tilfredsstillelse, kan dette være stedet for deg. For den som vurderer en stilling her, og ønsker å spille russisk rullet med sin psykiske helse, er det lurt å gjøre en omvendt referansesjekk. Når man ser hvor mange som har funnet veien ut, er det lett å forstå hvorfor flere av oss tenker det samme.

Nylig hadde Vy en gyllen anledning til å ta et reelt oppgjør med fryktkulturen og vise at verdiene deres faktisk betyr noe i praksis. Skuffelsen er derfor stor over at man i stedet har valgt å slå ring rundt dem som skaper det utrygge miljøet. Når systemet aktivt velger å beskytte mobberne fremfor å ivareta de ansatte, forsvinner også det siste lille håpet om bedring. Det er en trist bekreftelse på at ukulturen ikke bare ignoreres, men aksepteres på høyeste hold

Å være konduktør i seg selv er fint, men det er underbemannet til de grader til enhver tid. Så det blir forespørsel om mye overtid. Dette anser jeg som planlagt overtid…

Underbemannet og ekstremt høyt press til enhver tid.

Fabelaktige kolleger og godt samarbeid og samhold blant folket "på gølvet".

Uheldigvis er det noen "småkonger" (mellomledere) som er høye på seg selv og som ikke evner å se helheten i det å lede ansatte og planlegge. Noe som gjerne resulterer i at folk ikke prøver på å søke fri, men heller prøver andre muligheter for å kunne delta i bryllup, dåp og andre viktige begivenheter med familie og venner. Disse mellomlederne sparker beina unna jobben ledere litt høyere opp i systemet prøver å gjøre.

Arbeidsmiljøet blant kollegaene er stort sett veldig godt. Det er mange dyktige og hyggelige folk som gjør hverdagen lettere, og man får møte mange mennesker gjennom jobben. Dessverre overskygges dette ofte av en ledelse som fremstår som frakoblet virkeligheten, dårlig på kommunikasjon og lite interessert i de ansattes faktiske behov. Beslutninger tas høyt oppe uten innsikt i hvordan ting fungerer på bakken, og det er lite rom for medvirkning eller konstruktiv dialog. Det oppleves som en toppstyrt kultur der lojalitet belønnes mer enn kompetanse, og hvor de som sier ifra, ofte blir ignorert eller dyttet til siden

Vi er en grå masse for våre sjefer som prøver å skvise ut mest mulig av tannkremen fra tuben.

Karrieremuligheter er fraværende om du ikke er kompis med noen sjef.

Arbeidsmiljøet er en klar styrke, preget av godt kollegialt samhold, støtte og en inkluderende kultur som skaper trivsel i hverdagen. Det sosiale fellesskapet står sterkt, og kantinen byr på variert og smakfull mat som gir et ekstra løft. Hovedkontoret er sentralt plassert og nylig oppusset.

Ledelsen viser god forståelse ved behov for tilrettelegging grunnet sykdom eller annet fravær ifm. med omsorg for barn.

Lønn er derimot et svakt punkt – nivået er lavt, og det er vanskelig å få justeringer, selv ved økt ansvar eller gode resultater. Dette oppleves som urettferdig og demotiverende over tid.

Karriere- og utviklingsmuligheter er begrensede, med få interne karriereløp eller faglige utfordringer. For mange blir derfor veien videre å søke seg ut av organisasjonen.

Fantastiske kollegaer og arbeidsmiljø. Lønna er nok ikke den beste, men folka gjør opp for det.

Karrieremulighetene er begrensa i avdelingene.

Noen ledere er av en eller annen grunn strengere på hjemmekontor begrensninger enn andre.

Arbeidsmiljøet og kollegene er helt topp – det er et sterkt fellesskap, god støtte og en inkluderende kultur som virkelig gjør hverdagen trivelig. Kantinen er også et stort pluss, med god og variert mat.

Men det er dessverre store utfordringer når det kommer til lønn. Lønnsnivået er lavt, og det er nærmest umulig å få gjennomslag for lønnsøkninger, selv ved økt ansvar eller gode resultater. Dette skaper frustrasjon og svekker motivasjonen over tid.

Karrieremulighetene er også svært begrensede. Det finnes få tydelige utviklingsløp internt, og det er vanskelig å vokse faglig eller få nye utfordringer uten å måtte se utenfor organisasjonen.

Kommunikasjonen med ledelsen er heller ikke alltid enkel. Man må ofte gjennom flere ledd før man blir hørt, og det kan oppleves som tidkrevende og lite effektivt – særlig når det gjelder viktige saker som angår arbeidsforhold eller trivsel.

Ledelsen fungerer greit i det daglige, men det er merkbare svakheter når det gjelder oppfølging og støtte av ansatte som er sykemeldte eller gravide. Her mangler det både fleksibilitet og forståelse.

Det er også lite rom for hjemmekontor, noe som – selv om det ikke er et absolutt krav – gjør det vanskelig å oppnå god balanse mellom jobb og privatliv.

Fantastisk arbeidsmiljø med hyggelige og dyktige kolleger. Ikke særlig konkurransedyktig på lønn og andre goder.